I slutten av mai traff jeg tre bolivianske kirkeledere i New york. De var alle aymara-indianere – to fra den indianskdominerte lutherske kirken i Bolivia og en fra metodistkirken.

Vi møttes i forbindelse med at Luthersk Verdensforbund og Kirkenes Verdensråd arrangerte kirkelige nettverksmøter for urfolk i tilknytning til FNs permanente forum for urfolk.

Disse Aymara-indianske Kirkelederne formidlet en sterk selvbevissthet i forhold til sin indianske identitet og kulturarv og var opptatt av hvordan urfolkenes rettigheter styrkes i dagens Bolivia. Hos meg ga det gjenklang i forhold til den samiske erfaringen i Norge.
– Vi er selvfølgelig klar over at den nye grunnloven ikke er perfekt, sa en av dem, – men den er langt bedre enn den forrige.

Bolivia er det eneste landet i verden hvor urfolkene utgjør flertallet i befolkningen (ca. 55 prosent). Likevel har urfolkene her, liksom andre steder i verden, vært politisk marginaliserte. Valget av Evo Morales til Bolivias president i 2005 var derfor en historisk dag for Bolivia og Latin-Amerikas mange urfolk. For første gang på nærmere 500 år var landets leder en indianer, og Latin-Amerika fikk sin første indianske president!
I dag vokser en ny selvbevissthet fram blant mange urfolk i verden, også innen- for kirkene. En gruppe kirkelige urfolks- delegater uttalte blant annet følgende under Luthersk Verdensforbunds siste generalforsamling (2003):
«Urfolk er ingen liten gruppe i verden. Vi teller ca. 300 000 000 mennesker, og vi representerer 4000–5000 av verdens 6000 språk. Vi representerer derfor en stor del av menneskehetens kulturelle mangfold. Samtidig representerer vi verdens mest truede kulturer og i de fleste tilfeller de fattigste og mest marginaliserte og dis- kriminerte befolkningsgrupper.

Det er derfor tvingende nødvendig å anerkjenne og støtte opp om urfolks grunnleggende menneskerettigheter i henhold til standarder i internasjonal lovgivning. Landrettigheter er grunnleggende for urfolk og deres kulturer og essensielt for deres rett til selvbestemmelse.
Vi tror at våre folk hadde en historie med Skaperen før misjonærene kom. Det fjerde budet ber oss om å hedre vår far og vår mor,og vi tror at vi gjør det ved å hedre vår kulturelle arv og ikke ved å forkaste den. Vi påberoper oss derfor retten til å omfavne alt som er godt og velsignet i vår kultur og spiritualitet, og vi innrømmer dette privilegiet også til dere.

Selv om urfolk mange steder allerede er en del av LVFs medlemskirker, har vi historisk blitt ekskludert fra våre kirker med hensyn til teologi, kulturell bevissthet og tilgang til beslutningsprosesser. Vi inviterer LVF og alle dens medlemskirker til å slutte seg til oss i en felles vandring på helbredelsens vei. Vi ber dere lytte respektfullt til våre fortellinger og om å behandle oss som likeverdige partnere i våre medlemskirker.»

I oktober 2007 ble det utgitt en rapport om norsk misjons urfolksrelaterte bistandsarbeid. Rapporten ga i stor grad et positivt bilde av utviklingsarbeidet som ble drevet av misjonsorganisasjonene i undersøkelsen. (Misjonsalliansen var en av organisasjonene som kom best ut i rapporten) Generelt var respekten for urfolks kultur høy. Samtidig ble det påpekt at kunnskap og bevissthet om urfolks rettigheter og internasjonale av- taler rundt dette var mangelfull. Mens man i bistandsprosjektene ofte viste til kvinner og barns rettigheter, unnlot man å gjøre det samme i forhold til urfolks rettigheter.

Misjonsalliansens visjon er «Vi gir livet en sjanse.» Kanskje kunne man også si: «Gi folket en sjanse!» For personer som tilhører urfolk ligger muligheten til verdig liv i stor grad knyttet til om folket man tilhører, gis mulighet til overlevelse og verdig utvikling.
Gratulerer med 30-årsjubileet og lykke til videre med et viktig arbeid blant urfolk i Bolivia!

aV Tore Johnsen, Generalsekretær i Samisk Kirkeråd